Når man føler seg litt alene

Du vet de dagene hvor du ikke har noen planer? Du har ikke tenkt til å møte noen? Du vet at du bare kommer til å sitte alene hele dagen?

Jeg liker de dagene. Når jeg velger dem selv. Men jeg liker dem ikke hvis de blir «tvunget» på, hvis det gir mening. Igår var en sånn dag. Jeg hadde egentlig planer på ettermiddagen, men så ble de planene avlyst. Så jeg tok en telefon til ei venninne og vi satt og skravla i en time eller noe sånt, men så var jeg helt alene igjen. Ingen som spurte om vi skulle finne på noe. Ingen som tok kontakt. Ingen som så ut til å savne mitt selskap. Og det er nok ingen som gjør det bevisst. Men det er likevel en litt kjip følelse. At ingen tenker på deg, og sender deg ei melding fordi de tenkte på deg. Eller, kanskje de har tenkt på deg, men de har ikke tatt kontakt. Selvfølgelig, det skjer med meg også. At jeg tenker på noen, og ikke tar kontakt.

Jeg liker veldig godt mitt eget selskap. Jeg kan uten problemer sitte flere dager alene uten å tenke noe videre over det. Men etter 2-3 dager begynner jeg å kjede meg. Spesielt hvis jeg ikke har snakket med noen på telefonen eller melding. Da føler man seg på et vis litt «glemt». Det høres kanskje absurd ut, men jeg tviler på at jeg er alene om å føle det sånn innimellom.
Poenget mitt er at det er helt greit å ville være alene, det er helt greit å ville være sammen med andre mennesker, det er helt greit å føle seg litt ensom iblant, det er helt greit å føle seg «glemt» og det er helt greit å være litt lei seg for det. Men hvis man har det sånn, så burde man fortelle det til noen. Spesielt hvis det skjer ofte. Heldigvis skjer det ikke meg så ofte, men akkurat igår var en sånn dag. Jeg hadde en god dag og hadde lyst til å møte noen, skravle eller bare være i samme rom med noen andre enn kun meg selv. Men idag så kjennes det greit. Idag vil jeg gjerne være alene. Jobbe litt med skole, lage noe god mat, se på tv, kanskje trene og bare nyte mitt eget selskap. Idag er det helt greit.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Men jeg har akseptert at sånn er det bare innimellom. Og at det er helt greit.

Det sosiale liv

Jeg vet det er mye tekst her, og lite bilder. Men det er ikke bildene som er viktig for meg. Det er det å bare skrive. La fingrene rase over tastaturet. Skrive ned det jeg tenker her og nå. Ikke ut og ta bilder av det som er fint, eller for å vise hvor bra jeg har det. Det er jo det sosiale media brukes til.
Idag er det sosiale medier jeg har lyst til å skrive litt om. Man viser jo ikke de dårligere øyeblikkene. Noen fordi de vil inspirere, og mener at de dårlige øyeblikkene ikke er inspirerende. Noen fordi de har et behov for å få «likes» eller aksept. Noen fordi de er ensomme. Andre fordi de er avhengig av mobilen. Noen for å skryte, andre for å rope på hjelp. Det fins mange grunner. Min grunn er gjerne en kombinasjon av alt som er nevnt over. Det er det kanskje for alle. Men jeg er opptatt av å ikke vise noe på sosiale medier som ikke er ekte. Altså, jeg ønsker ikke å klistre på et falskt smil og si at jeg har det bra. Hvis dagen min er skikkelig dårlig. Da legger jeg ut noe annet, eller ingenting. Men det er kanskje på de dagene jeg burde legge ut noe, legge ut at dagen er dårlig eller at idag føler jeg meg ikke bra. Problemet mitt da er at venner og bekjente gjerne spør hvorfor. Og det er ikke alltid jeg er interessert i å fortelle hvorfor. Noen ganger føles det for personlig. Andre ganger handler det gjerne om en enkeltperson og jeg vil ikke henge denne personen ut på nettet selv om jeg er sint på denne personen. Å snakke folk ned på nettet, det er en sånn greie man gjorde når man gikk på barneskolen og ikke var tøff nok til å ta opp ting direkte.

Jeg så på en dokumentarserie på NRK som heter URO. Den anbefales sterkt! Men ene episoden der handler om sosiale media og hvordan det påvirker oss, eller hvor påvirkningskraft det har. Og jeg kjenner meg igjen. Jeg sitter på sosiale media og ser på andre menneskers liv hele tiden. Samtidig så bidrar det til kroppspress og tabuer. Man skal jo ikke poste at man er ensom, lei seg, deprimert eller dagen er dårlig. Bilder uten valker og dobbelthake.

Litt av problemet føler jeg ligger i det at sosiale media er en verden av perfekte folk. Og ingen er perfekte.

Venner

Jeg har en vennegjeng. Eller, egentlig er det en studentorganisasjon, men det har blitt vennegjengen min. Vi har det så ufattelig gøy sammen. Vi tuller, ler, drikker, spiller biljard, kjører gokart, danser og koser oss sammen. Vi er vel rundt 30 stk, alle kjenner jeg ikke like godt, men likevel så fungerer vi så godt når vi alle er sammen. Og det er så gøy. Denne gjengen har betydd så mye for meg det siste halvåret. Det er sosialt og jeg har hatt et sted jeg føler jeg «hører til». Jeg begynte jo som student i høst, og nettverket mitt forsvant for meg på samme tid. Så jeg trengte rett og slett å få meg noen nye venner, samtidig trengte jeg å skifte miljø. Finne noen andre å henge med, noen andre jeg kan være venner med.
Det har vært litt sånn folkehøyskole-tendenser faktisk. Fordi vi tilbringer en del tid sammen, og vi jobber ganske tett. Så man blir liksom glad i alle på hver sin måte, og vi har alle noe til felles, så man finner et samtaleemne uansett hvem man snakker med.

Nei, det er fint å ha en gjeng å henge med på skolen altså. Jeg liker det. Det morsomste er å reise ut på byen sammen med dem, det er alltid en suksess. Og jeg har vært litt i tvil om jeg skal være med neste år også, men jeg tror nesten jeg må det. Selv om det blir stor utskiftning av folk, så er det så gull verdt å ha en slik organisasjon som bringer sammen flere linjer på tvers av hverandre. Det er fint. Veldig fint.

Ting ordner seg

Nå føles det endelig som at ting begynner å falle litt mer på plass. Jeg har brukt hele høsten på å komme meg gjennom noe som har vært ufattelig vanskelig, og det mest utfordrende jeg har opplevd i løpet av mine 26 år. Men nå begynner brikkene å falle på plass, og ting ordner seg.

Jeg har brukt så mye tid de siste to ukene på være sur, sint, frustrert og lei meg. Nå kjenner jeg at akkurat det slipper litt mer taket hver dag. Og det er deilig! Det å kunne kjenne at livet føles litt lettere og bedre er fint. Veldig fint. Da er det mye lettere å håndtere hindringer som oppstår på veien.

En dag skal jeg fortelle her hva som faktisk har skjedd. Men akkurat nå trenger jeg bare å komme meg gjennom det, og avslutte kapittelet. Så kan jeg fortelle mer om hva jeg har vært igjennom etterpå. Kanskje det kan hjelpe noen andre. Jeg ser jo på statistikken at jeg kun skriver til meg selv akkurat nå. Men det gjør ingenting. For meg er det fint å ha et sted å skrive ned ting, selv om jeg like greit kunne gjort det i et worddokument, så er det noe med å ha det samlet på en nettside. Så kan jeg gå tilbake se gjennom arkivet ved en senere anledning og mimre over hvor langt jeg har kommet.

Ting å se fram til i februar

I mangel av å skrive om så veldig mye spennende akkurat denne søndagen, velger jeg å lage en liste over hva jeg gleder meg til i februar.

  • Det blir lysere og lysere for hver dag som går! Det gledes
  • Jeg får besøk av to gode venninner i slutten av måneden
  • Sene kvelder med vin og mat med venner
  • Har en del sosialt planlagt denne måneden, det gleder jeg meg til
  • Vinterdepresjonen slipper endelig taket jo lengre uti februar jeg kommer
  • Komme i gang med treningen igjen siden jul. Har trent alt for lite i januar, i februar er det skjerpings!

Hva gleder du deg til februar?

Evigvarende januar

Er det noen andre enn meg som føler at januar har vart i en evighet?
Jeg føler jul er mange måneder tilbake, også er det faktisk bare en måned siden! Jeg føler alltid at det er januar som går fort, også kommer februar og varer fram til sommeren, haha.

Nå er det jo endelig siste dag i januar, og jeg kan se fram mot en ny måned. Hvor forhåpentligvis siste rest av mitt «gamle» liv forsvinner, og jeg kan endelig for alvor begynne å se framover.

Hvis det er noen som leser disse innleggene så syns du sikkert jeg er ufattelig kryptisk, men jeg er ikke helt klar for å brette ut noen av mine mest intime tanker og detaljer helt enda. Kan hende jeg deler mer av det etterhvert, men akkurat nå så får du bare kryptiske innlegg som gjør deg nysgjerrig.

Håper at fredagen smiler til deg!

Et vendepunkt

Jeg har hatt en periode i livet mitt hvor ting ikke har gått som planlagt. Ikke litt som planlagt engang. Men gjør det, det noen gang det egentlig? Jeg husker da jeg var 16 år, da skulle jeg allerede være gift med to barn og hus på denne tiden. Slik ble det ikke for å si det sånn. Det er helt greit, og jeg har det bra. Men de siste månedene har jeg ikke hatt det spesielt bra. Slik er det når livet bare skjer.

Denne uken har vært et vendepunkt i livet mitt. Akkurat som en ny start. Jeg kan endelig legge noe bak meg, som har ligget og gnagd i meg konstant det siste halvåret. Det er godt, men samtidig litt trist. Nå ble liksom hele greia reell.

Er det noe jeg har lært det siste halvåret så er det at jeg er den viktigste personen i mitt liv. Ingen andre. Faktisk, ingen andre.
Jeg høres kanskje egoistisk ut, men du klarer ikke sette noen andre først før du lærer deg at det er du som kommer i første rekke.